"Passer det...

Å bli foreldre 04.06.2007 kl 09.00? " . 36 uker på vei med to små, sitter vi inne hos fødselslegen. Han ser på oss, venter han at vi skal ta opp almanakken for så å sjekke timeplanen den dagen? OM det passer?! Jeg og den blivende far ser på hverandre. Om vi hadde hatt all verdens planer den dagen, så hadde det ikke hatt betydning. Vi hadde ventet og ruget i 36 uker. "øhh, ja, det passer". Var alt vi klarte å si. Finnes det de som sier, "nei, det passer ikke så godt den dagen, hva med 06.06.07 kl 14 istedet...?" 

Vel, vi takket ja til å bli foreldre den 04.06.2007 (Om vi ikke hadde takket ja til den dagen, så er det vel sannsynlig å tro at de hadde meldt sin adkomst alikevell). Ventingen var uutholdelig på mange måter!

Med ca 10 kilo i magen skulle det bli veldig godt å få de over i en vogn...

Det var med skrekkblandet fryd vi entret sykehuset, og jeg husker i detalj alt som skjedde den dagen. Ventingen, klokken som sto stille, varmen (det var en veldig varm sommer i 07), usikkerheten, nysgjerrigheten, alle legene, barselspleierne og jordmødrene som følger med når det er en tvillingfødsel. Og ikke minst husker jeg den boblende gleden jeg følte. Nå var det bare snakk om timer, minutter til vi skulle få se de, holde de i armene og være nær de. Og fra det første blikk jeg fikk fra de, og det første skrik vi hørte så var jeg tapt. Den største gaven i verden, den mektigste kjærligheten man noen gang har følt, den kom i løpet av minutter. Og jeg vet at den for alltid vil være der. 

Ti små fingre, ti små tær, så vakker de er.

To små ører som muslingsskall,

hodet rundt som en liten ball.

Dunet,bløt-liten og god

best i verden for oss to.

Fingre som griper i pappas hånd

lite barn er det sterkeste bånd.

Sover i mammas armer

oser av melk og varme.

Glemt er venting,

glemt er smerte,

når det banker i det lille hjerte. 

Nå er fire år gått, og jeg spør meg selv som mange andre; hvor blir tiden av? Men når jeg tenker tilbake så er det de gode, glade hendelsene jeg husker. Kanskje ikke nøyaktig tid og sted. Men som den første tanna, de første ordene, de første skrittene. Man glemmer timer med kolikk, feber og våkennetter (jo, jeg husker det nok om jeg tenker etter, men det er ikke det første jeg tenker på...;))Jeg tenker på at personligheten deres har tatt form og blitt mer fremtredene i årene som har gått. 

Prinsessa er den viljesterke med stor oppmerksomhet rettet mot de rundt seg. Hun bryr seg ikke om tv og den slags. Hun er omsorgsfull og hjelpsom, rettferdig, og sta. Og selv om hun kan virke som ei lita tulle i rosa kjole, så er det ingen som har større fart enn henne på dissa, og hun løper fra de fleste. Jeg vet at hun kommer til å oppnå det hun ønsker i livet om hun vil, hun har alt som skal til for å klare det.

Blekkspruten er aktiv og har kuttet ut både støttehjul på sykkelen og trehjuls sparkesykkel. Han er uredd og fartsglad. Jeg setter hjertet i halsen flere ganger om dagen, og må snu meg når jeg ser han setter utfor bakken. Men han er så stolt når han mestrer noe nytt "Oi, så du det pappa! Så du det!!!" Samtidig så er han den som har mest konsentrasjon og kan sitte i timesvis med lego. Han kan sjarmere sin mor i senk, og vet akkurat hva han skal si for å få en is til;)

Jeg gleder meg til å følge de videre i livet, jeg vet det er vår oppgave å gi de det beste grunnlaget for at de skal vokse seg store, trygge, med tro på seg selv og empati for andre. Det er ingen enkel oppgave, men jeg har valgt den med den største glede.  

DEN BESTE FØLELSEN

Inn og ut. Kan jeg ikke gå. 

Jeg kan kun være i det. 

Fra den første dag. Og i alle mine dager. 

Som er selvvalgte. Av gleden. Den største jeg har. Å være, mitt barn, din mamma.
Og du. Kan komme og gå. Som du vil. 

Jeg blir. Her.I alle mine dager. 

Som din mamma. 

-AWS-

Gode gratulasjonsklemmer fra mamma! (innlegget kommer en dag forsinket;))