En sokk blir liggende midt på gulvet i all sin ensomhet, en grøttallerken står på på bordet, delvis spist opp. En ull-longs ligger i gangen og i vasken har tannkremen satt sine spor. Brødsmulene danderer seg fint rundt på brødfjøla, i godt selskap med ostehøvelen. Avisen ligger på gulvet i gangen, og sminkekosten ligger mistenkelig plassert i trappa... Og sånn forlater vi åstedet og entrer skole, barnehage, jobb her og jobb der...
Vel hjemme er fremdeles sokken på gulvet ensom, ull-longsen i gangen har ikke lagt seg i skapet og brødsmulene har ligget farlig stille i 9 timer. Har tiden her hjemme stått stille mens vi har vært borte...
Med ett har sokken fått selskap av Lynet McQuen, longsen har havnet under kommoden, da tavla skulle stå der den lå, skoleklær blir byttet i all hast med rideklær. Brødsmulene har byttet plass med brokkoli og gulerotbiter, og grøttallerken flyttes for å få plass til middagstallerkener. Skolebøker, tegnesaker og perler danner et kreativt innslag på bordet i stua, mens badet blir dekorert med våte regnklær. Matesker fyller vasken, og kaffekoppen glemmes i mikrobølgeovnen...
Når kvelden kommer, og alle barna sover, blir man sittende å se på alt. Og hva ser man... rot. Eller er det spor... spor etter aktive mennesker. En ensom sokk, en longs, lego og perler. En kaffekopp i mikrobølgeovnen, og en sminkekost i trappa... Alt dette skal man i utgangspunktet kanskje sette pris på? Det tyder på at vi er friske, at vi fyller hverdagen med plikter, lek, samvær og aktiviteter... Uansett... Nå må sporene etter denne dagen fjernes, for i morgen kommer nye spor... heldigvis...
Klem fra Tove
